Sakte men sikkert – Slowly getting there.

Regnbueprosjektet siger sakte framover. I dag har eg maskinquilta dei siste seks brikkene og då gjenstår altså berre lukkekant. Eg tenkte i utgangspunktet lukkekantar i samme farge som bakstykka, men faller nok ned på svart. På den måten blir det svart+fargar på begge sider og brikkene blir roligare på framsida.
 

My «Rainbow with friends» is getting closer to finished. I now only need to close the edges. I have almost decided to use black edges.

Viss du har prøvd å drive med aktivitetar der det er småting med i bildet – med små ungar i huset – er du sikkert også overraska over kor raskt du kan klare å reagere (eller kor raskt ungane kan klare å gjere ting uten at du får det med deg). I dag prøvde eg å lage til perlestund for ungane – inkludert med toåringen. Han leika ivrig med perlene ei stund, å tre dei på snor var det ikkje snakk om at vi skulle (sjølv om mamma kunne hjelpe) – men å hive dei utover golvet var kjempemoro. Ja ja. Han vart forvist og fann seg lydig noko anna å leike med mens jentene fekk laga seg kvart sitt ferdige smykke. At perlene kom frå diverse smykker som har gått sund tidligare var visst berre ekstra stas.

I tried to let the girls make necklaces today. The pearls are mostly from their own broken jewellery – but that just made it even more fun. «Oh – look that one is from that necklace!»Â Our twoyearold tried hard on spreading the pearls all over the floor, but gave up after a while and went back to his toys.